Når du bærer hele julen: om ansvar, mental load og usynlig arbeid - det tredje skiftet.

Det finnes en helt egen type slitenhet som dukker opp i desember. Ikke den vanlige “jeg-har-mye-å-gjøre”-slitenheten, men den som setter seg i brystet, i pusten og i tankene:

Slitenheten av å bære alt som ingen andre tenker på.

Slitenheten av å bære alt som ingen andre tenker på.

---

For mens julelysene tennes, nissene flytter inn og kalendergavene pakkes inn, er det én person som holder hele mekanismen i gang: den som planlegger, organiserer, husker, tilrettelegger, forutser, dekorerer og bærer stemningen.

Og ofte… er det mor.

Julen skjer ikke av seg selv

Julen er ikke magisk. Den ser bare sånn ut.

Det er du som er magien. Du som bestemmer når rampenissen skal dukke opp, du som finner frem esker, bytter batterier, fikser klær til julebildene, du som passer på at gavene er kjøpt, pakket inn og levert, du som vet hvem som blir lei seg om de blir glemt, du som vet hva barna trenger for å kjenne tradisjonene.

Du som holder styr på alt, og ingenting av dette står i kalenderen.

Det er mental load.

Det er det tredje skiftet.

Og det er nettopp derfor du blir så sliten

Folk kan si:

“Du liker jo å gjøre det.”

“Du er så flink.”

“Bare si ifra om du trenger hjelp.”

Men de skjønner ikke at arbeidet ligger ikke i hendene, det ligger i hodet.

Det er du som:

• ser hva som må gjøres

• kjenner tidslinjene

• kjenner barna

• kjenner tradisjonene

• kjenner konsekvensene av at noe ikke blir gjort

• kjenner ansvaret for å skape den gode stemningen

  
  

Det er derfor det ikke holder at noen “glemmer” eller “tar det senere”. Julen kan ikke tas senere. Julen skjer når den skjer, og det er du som sørger for det.

Når ansvar blir usynlig, men likevel tungt

Det mentale ansvaret er ofte det usynlige ansvaret.

Det som ikke blir nevnt, ikke skrevet ned, ikke applaudert, men som alle likevel forventer skal skje.

Det er du som vet hvilken kakesort som betyr mye for bestemor.

Du som husker når skolen har Lucia-øvelse.

Du som har oversikt over hva som trengs til juleverkstedet.

Du som må forutse hvem som kommer hvor, og når.

Du som planlegger så alle andre kan «kjenne julestemningen».

Det er ikke småting. Det er et helt prosjektleder ansvar, forkledd som kos.

Det er derfor du kjenner deg tom når desember så vidt har begynt

For når du bærer både stemningen, tradisjonene, tidsfristene og forventningene, så er det ikke rart at kroppen roper stopp.

Og kanskje kjenner du på en blanding av dårlig samvittighet, irritasjon over at ingen andre ser alt du gjør, et lite håp om at noen bare skal ta noe av det uten å bli bedt, slitenhet helt inn i margen og følelsen av at «det må jo bli gjort».

Det gjør noe med selvfølelsen å stå i dette år etter år. Julen skulle være varm og god, ikke en prestasjon

Du fortjener ikke bare hjelp, du fortjener å bli sett

Det er ikke gavene, dekorasjonene eller planleggingen du egentlig trenger avlastning fra. Det er ansvaret. Det mentale overskuddet som går med til å holde alt sammen, være et skritt foran og sørge for at alle har det bra.

For du bærer ikke julen fordi du vil kontrollere alt. Du bærer julen fordi du har lært at hvis ikke du holder den, så faller den.

Og det… er tungt.